INTERVJU
IKON-kunstneren
Av Rolf Tofte
Bergens Tidende, 24. desember 1988

Hardanger-jenten Solrunn Nes fikk sin første opplæring i den russiske ikon-malertradisjonen av Fader Robert de Caluwé i Finland i 1983. Senere har hun fått videre innføring i gresk ikon- og freskomalingsteknikk ved kunstakademiet i Aten under rettledning av professor Konstantin Xinopoulos. Allerede påsken 1985 hadde hun sin første utstilling på Bryggens Museum i Bergen, senere er det blitt flere utstillinger andre steder. Hun har solgt en god del ikoner, ikke bare her i landet, men også utenlands. I tiden før jul har hun bl.a. arbeidet på et ikon som er bestilt av et britisk kloster.

En kirkelig prosess

Hun forteller mer enn gjerne om ikon-tradisjonens tilblivelse og utvikling, og hun gjør det med stort engasjement.
– Ikonkunsten oppstod som et resultat av en prosess i kirken. De første, håndfaste eksemplene på denne kunsten kan man tidfeste til overgangen mellom tre- og firehundretallet. I dag finnes det bare noen få eksempler fra denne tiden. I Ravenna i Italia er det noen vakre mosaikker fra firehundretallet, og de eldte bevarte ikonene er malt på fem-seks-hundretallet. Men det er klart at det fantes en tradisjon forut for disse eksemplene.

Grunnen til at det er bevart så få ikoner fra denne perioden, er den såkalte ikonoklasmen eller billedstriden, som er svært viktig for å forstå selve nerven i ikon-kunsten. I denne striden var det to parter – billedstormerne og billedforsvarerne. Denne kritiske perioden kan tidfestes til årene mellom 724 og 843, og det var da den teologiske legitimeringen av ikon-kunsten ble formulert. Særlig Johannes av Damaskus gikk inn i en dialog med billedstormerne og prøvde å møte dem på deres egne premisser, nemlig ved å bruke Skriften. Billedstormernes viktigste argument mot ikonene var det gammeltestamentlige billedforbudet, og de hevdet at ikonene var på grensen av avgudsdyrking. Det var selvsagt en alvorlig innvending som det var all grunn til å svare skikkelig på. Og det gjorde Johannes konsekvent. Hans viktigste tanker var at når Gud gav dette billedforbudet i Det gamle testamente, så hadde det med selve forståelsen av Guds vesen å gjøre. Gud er usynlig og dermed ubeskrivelig. Han er fullkommen, majestetisk – og alle forsøk på å gi Ham synlig form må derfor nødvendigvis føre til en reduksjon av Hans vesen.

Viktig vendepunkt

– Johannes av Damaskus sa at det var rett at man ikke skulle lage noe bilde av Gud, for Gud er absolutt hinsides skaperverket og står utenfor det – Han er transcendent. Men det som skjedde ved Jesu komme da Gud ble menneske, det vi kaller inkarnasjonen, er et viktig vendepunkt og det store mysteriet i den kristne tro. Det sier oss at Gud frivillig lot seg avgrense i tid og rom, den usynlige ble synlig – Gud fikk et ansikt i Kristus. Johannes henviste her til apostelen Johannes som skrev: "Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med våre øyne, det vi så på og våre hender tok på, om det bærer vi bud, om livets ord" (1 Joh 1, 1). Han hevdet derfor at ikonene hadde en sakramental karakter, de var et synlig uttrykk for Guds nærvær.
– Og denne mystiske dimensjonen ved ikonene tror jeg det er viktig å understreke, sier Solrunn Nes videre. – Ikonene kan bare forstås ut fra sine egne premisser i den historiske sammenhengen de er oppstått. Det er den ortodokse kirke som har tatt vare på og har forvaltet denne rikdommen. For de ortodokse kristne har ikonene "kanonisk autoritet", hvilket vil si at de uttrykker dogmatiske sannheter. Det vil igjen nødvendigvis begrense kunstnerens frihet. Det er kirkefedrene som har lagt premissene for denne kunsten. Dermed blir den samtidig en konvensjonell, kanonisk og dogmatisk kunst – og ikke minst en liturgisk kunst. Den inngår da også som en nødvendig del av ortodoks gudstjenesteliv og kultliv i det hele tatt, og likeledes i det private andaktsliv.

Julen helt sentral

– Hvem eller hva kan så egentlig fremstilles på et ikon?
– I prinsippet kan alle personer eller hendinger med teologisk tyngde eller betydning i Det gamle og nye testamente og i kirkehistorien avbildes. Poenget er at ikoner er helgenbilder – det vil si mennesker avbildet i en helliggjort tilstand. En helgen kan forstås som en person som i særlig grad har virkeliggjort Guds vilje med livet sitt. Kristus er den største av de hellige, og Jomfru Maria – eller Guds Mor, en tittel jeg for min del mener sier mer – står svært sentralt. Men ellers finnes det jo et rikt tilfang av personer og hendinger både i Skriften og i kirkehistorien.
– Mange forbinder likevel et ikon nettopp med Guds Mor og det nyfødte barnet – hvor sentralt står egentlig julen i ikon-kunsten?
– Den teologiske legitimeringen av denne kunsten viser at den er Kristus-fundert, som jeg antydet. Dermed blir også julens budskap selve grunnlaget for at det i det hele tatt er laget ikoner og for at de fortsatt lages – det faktum at Gud ble et lite barn som vi kunne se og oppleve. Og dermed står også julen helt sentralt i denne kunsten.

En universell kunst

– I hvilken grad har fordypningen i denne krevende kunstformen påvirket deg selv?
– Det trenger jeg noen ord for å kunne forklare. I gresk tradisjon heter det at Gud er god, sann og vakker – og disse tre begrepene henger nært sammen, tror jeg. Dostojevskij sier flere steder at det vakre skal redde verden. Han var ikke så opptatt av rasjonelle formuleringer av kristentroen, han ville ivareta den mystiske dimensjonen, det hellige. Og dét er noe jeg selv også er blitt opptatt av: det må være sant fordi det er vakkert! Det er et argument som tiltaler meg.

Arbeidet med ikonene får ellers innvirkning på mange plan, både personlig og videre utover. Jeg ser på denne kunsten som en universell kunst, og den inkluderer alle som ønsker å nærme seg den. Det jeg gjerne vil formidle, er et glimt av det hellige, nettopp av den mystiske dimensjonen ved kristentroen. Den har mange sider som kan utvikles rent intellektuelt, og det er i og for seg både interessant og nødvendig. Men jeg sporer i dag et behov for dypere verdier enn det å få alle ting forklart. Et bilde er jo alltid samtidig. På kort tid får du et sterkt inntrykk av en sannhet. Her dreier det seg om åndelige sannheter som har fått en visuell form.
– Men hvorfor kjøper folk så gjerne ikoner?
– Det kan ha mange årsaker. Noen nærmer seg denne kunsten fra et estetisk utgangspunkt. Det er vakkert og derfor tiltalende. Og dét er jo sant. Men jeg har også opplevd at denne estetiske tilnærmingsmåten kan munne ut i en dyp erkjennelse av de åndelige verdiene som ligger bak. Hvis man derimot stanser ved det estetiske, har man på en måte ikke gjort rett mot innholdet i disse bildene. Andre uttrykker også et ønske om å bruke ikonet som andaktsbilde – som hjelp til indre samling og meditasjon.
– Føler du deg som en slags evangelist?
Solrunn Nes smiler, og har åpenbart ikke ventet spørsmålet. Men hun svarer:
– Ordet evangelist kan jo gi forskjellige assosiasjoner, men hvis en evangelist også er en person som har tro på det budskapet han formidler, så kan det vel kanskje være dekkende. Jeg har erfart at dette er noe som til de grader gir livet innhold, og det er blitt en understrøm i alt det jeg driver med. Tilværelsen er så mye større enn meg som enkeltperson eller enn meninger som enkelte grupper måtte ha. Alt dette blir på en måte uinteressant når vi møter ting som peker mot det store mysteriet – Kristus.

Grensesprengende

Solrunn Nes har ved flere anledninger erklært seg som en mellomkirkelig – økumenisk kristen. Vi spør om hun kan utdype dette på bakgrunn av den kunsten hun har viet sitt liv.
– Jeg har en god del tanker og fornemmelser om økumeniske spørsmål, og jeg synes selv jeg driver et økumenisk arbeid. Det er de ortodokse kristne som har forvaltet denne tradisjonen. Men i vår tid har ikonene på en måte sprengt sine egne rammer og har fått mennesker i andre sammenhenger i tale. Det viser noe av kraften i denne kunsten. For meg er økumeniske spørsmål ikke bare interessante problemstillinger som vi kan diskutere, men de bærer i seg en eksistensiell smerte, for jeg har gjennomgått en prosess der jeg har måttet ta en del standpunkter som ikke har vært lette å ta. Når man tar et standpunkt, tar man vanligvis også avstand fra andre ting – men jeg opplever ikonkunsten som så omfattende og som et så klart og vakkert uttrykk for en samlet kristen tradisjon at den sprenger de konfesjonelle grensene. Det kommer også fram i de mange henvendelsene jeg får. Det er f. eks. svært mange lutherske prester og kirkelig engasjerte mennesker som ønsker seg et ikon. Det er vel ting som tyder på at hørselssansen er overprioritert i lutherdommen, og det er kanskje grunnen til at ikonene tiltaler såpass mange forkynnere i denne tradisjonen så sterkt?

– Er ikon-kunsten i konstant utvikling til tross for de begrensninger kunstnerne må arbeide under?
– Man kan vel si både-og. Da Russland ble kristnet på 900-tallet, skjedde det frå Bysants, der man hadde utviklet et rikt gudstjenesteliv med liturgi, kirkedekorasjoner, osv. Mange hundre prester, ordensfolk og ikon-malere ble importert og begynte å gi denne tradisjonen videre. Etter et par århundrer ble ikon-kunsten russifisert – Kristus fikk et nærmest russisk, slavisk ansikt. Dette ble jeg veldig fascinert av under en tur til det sørøstlige Polen nå i sommer, der jeg så ikoner som i høy grad skilte seg ut fra den russiske og greske tradisjonen. Men man merket at det var den samme atmosfæren over det alt sammen.
– Kan noe lignende komme til å skje i Norge?
– Det skal man ikke se bort fra. Det er f. eks. ikke noe i veien for å lage et ikon av Olav den Hellige, for det er mulig å finne symbolske kjennemerker ved helgenkongen og male ham i bysantinsk stil. Jeg er ikke fremmed for tanken. Vi får se...