INTERVJU
Ikonet – et glimt av det hellige
Et møte med ikonmaleren Solrunn Nes
Av Gunnlaug Stava
Menighetsblad for Saltdal, mars 2001

 

 
 

Englene, som hadde prydet Saltdalskirkene i hele jula, skulle tas ned igjen. Dette ble markert med en kulturkveld i kirka, og i den forbindelse fikk bygda besøk av kunsthistorikeren og ikonmaleren Solrunn Nes fra Bergen, som jeg var så heldig å få møte.

Mitt kjennskap til ikoner og ikonkunsten er tilnærmet lik null, og jeg følte meg så absolutt på gyngende grunn da jeg dro av sted for å møte henne, medbrakt mitt eget ikon, kjøpt på Kreta for noen år tilbake. Bildet forestiller Maria og barnet, malt i duse farger på en liten treplate. Fint var det, syntes jeg, kjøpt i en gullsmedbutikk for over sekshundre kroner, med certifikat og plombering, nummerering og signering, et skikkelig lite kunstverk, trodde jeg."Da e bra nok fø masseproduksjon te turistar, men e eit hastverksarbeid med mange manglar – sjå te dømes her..." Dommen over det stakkars bildet mitt var falt, og etter å ha hørt på henne en stund, skjønte jeg etter hvert hvorfor! "Det er forresten mange av oss som møter ikonet på en ferietur til Hellas eller til et land i Øst-Europa" fortsetter hun, og forteller videre at også hun hadde sitt aller første møte med ikoner i Hellas. Det er svært ofte at "vanlige folk" ikke vet så mye om denne kunstformen, hvor den kommer fra osv., men likevel føler mange seg tiltrukket av et slikt bilde og tar det med i kofferten hjem.

Solrunn Nes (41) vokste opp på Nes Gard mellom Norheimsund og Øystese i Hardanger. Hun har bodd halve livet sitt i Bergen, der hun også er utdannet kunsthistoriker med bysantinsk kunst som spesialområde. Senere har hun fått opplæring i russisk ikonmaling i Finland, og er også utdannet ikonmaler fra kunstakademiet i Athen. For sistnevnte studium mottok hun gresk statsstipend. Hun har undervist, og er sensor i kunsthistorie ved universitetet, men etter hvert er det ikonmalingen som har dominert, siden hun debuterte i 1985. Nå har hun tre–fire utstillinger i året, i inn- og utland, den siste utstillingen i Oslo Domkirke omfattet eksempelvis 52 bilder. Hun reiser rundt og holder foredrag om ikoner og middelalderkunst og tar imot utsmykkingsoppdrag.Blant annet er det hun som har laget korutsmykningen i St Paul kirke i Bergen. Bøker om emnet er det også blitt tid til.

Hvorfor akkurat ikonmaling?

Du er en jordnær gardjente fra en vestlandsfjord, ikke akkurat det en forbinder med bysantinsk kunst og ikonbilder – hvorfor nettopp denne kunstformen! "Det er naturligvis mange uttrykksformer innen kunsten. Jeg hadde lenge vært på leting etter et uttrykk for skjønnhet - det vakre, sanne og gode knyttet til den kristne tro. Jeg var klar over at en visuell kunstform var det aktuelle for meg – det som øyet ser, i motsetning til for eksempel musikk, som er beregnet for øret. Jeg møtte ikonet i Hellas, og opplevde at det berørte meg på et dypere plan: Det rene og direkte formspråket, enkelt og raffinert på en gang. Ikonet har en indre kraft. Det formidler ro, samtidig som det lokker fram en lengsel hos den som ser på. Jeg hadde funnet det rette uttrykket for meg."

Med kunsthistorisk utdannelse, og etter hvert som utøvende kunstner, kom Solrunn Nes til å se på arbeidet sitt også som brobygging mellom de forskjellige kirkesamfunn. Med luthersk bakgrunn konverterte hun til katolisismen i 1987, en for henne naturlig utvikling.

Hvor oppstod ikonkunsten, og hva betyr navnet?

I sin bok "Mysteriets formspråk"forteller Solrunn Nes at det hele startet i Konstantinopel, byen som ble grunnlagt av Konstantin den Store i år 330 og ble hovedstad i det bysantinske keiserriket. Byen, som også ble kalt "det andre Roma", var på den tiden både det politiske og kirkelige sentrum i riket. På midten av 1400-tallet ble den invadert av tyrkerne, og det ortodokse tyngdepunktet flyttet til Moskva, "det tredje Roma". Russland fikk sin kristne arv fra Bysans, etter at den russiske fyrst Vladimir hadde valgt den gresk-ortodokse kristendommen som religion for sitt folk.

Bildene var en tid forbudt. Religiøse fanatikere var redde for at en ikke skulle skjelne mellom tilbedelsen av det bildet forestilte (Kristus) og selve bildet. Det ble strid, som endte opp med kirkemøtet i Nikea år 787, der det ble bestemt at bildene skulle tillates – de skulle æres, men ikke dyrkes. Under den bysantinske billedstormen – ikonoklasmen – ble mange uerstattelige kunstverk ødelagt for all ettertid. Jøder og muslimer holder seg imidlertid fremdeles til billedforbudet: Gud er fullkommen, og ingen kan danne et bilde av Ham! Under reformasjonen blusset en lignende strid opp i Vesten. Luther mente at bildene kunne være til pryd i kirkene, mens Calvin mente det var avgudsdyrkelse og ville forby det.

På 17-1800-tallet kom sterke innslag fra vestlig kunst inn i ikonmaleriet, og kunstformen ble sentimentalisert. I 1950-årene bidro grekeren Kontoglou til at all utvendig staffasje ble skrellet av, og ikonkunsten kunne igjen få tilbake sin opprinnelige karakter.

Selve ordet ikon kommer av det greske eikon som betyr bilde. All ortodoks kunst er omfattet av dette ikonbegrepet, for eksempel fresker og relieffer, bokilluminasjoner, broderier osv. Men på norsk forbinder vi ordet med et maleri innenfor den ortodokse tradisjonen: malt med eggtemperafarger (emulsjon av eggeplomme, vann, eddik og fargepulver) på en preparert treplate.

Framstillingen
Selve framstillingsteknikken av et ikon på tradisjonell, bysantinsk vis er en omstendelig og tidkrevende prosess som tar i bruk flere håndverksteknikker, svært kort fortalt slik: Det brukes treplate, ofte bøk eller eik, og bildeflaten freses ned i platen. Kanten rundt vil til slutt danne rammen rundt bildet. Flaten får strøk med hudlim og trekkes med tynn bomullsduk. Nye limstrøk, pussing og renskjæring før kritt og titanhvitt påføres, åtte til ti ganger. Selve motivet strekes så opp, og bakgrunnen klargjøres med flere strøk bolus (leire og basalt). Deretter følger sliping og polering før påføring av 22 karat bladgull; en hel prosess i seg selv. Etter at bakgrunnen er ferdig, skal selve motivet fargelegges.

Solrunn hamstrer fargepulver på reiser til utlandet, der utvalget er bedre, og der hun henter ny inspirasjon. Å finne fram til riktige og nye fargeblandinger er en kontinuerlig prosess, sier hun. Hun viser meg er bilde hun har malt – som viser Maria med Jesusbarnet – malt i klare farger med lysende, polert gull rundt, Det er en feiltagelse får jeg vite, å tro at ikoner skal være mørke, litt dystre og "gamle" å se til. Fjerner du støv og smuss fra riktig gamle bilder, kommer de klare, lyse fargene fram. Kunstneren ville selvfølgelig ikke legge så mye arbeud i det å påføre farger og gull, for så å dempe det hele ned igjen! Gullet skal forresten symbolisere det guddommelige lyset, det uskapte, og bidrar til at bildet kan virke selvlysende. Det understreker at bildene har en utenomjordisk karakter som får motivet til å skinne, uten å bli opplyst av en tenkt, ytre lyskilde, sier Solrunn. Derfor finner du heller ikke slagskygger i et ikonbilde.

Symboler, perspektiv, attributter
Jeg ser på et bilde hun har malt, og hun viser meg en annen viktig detalj som skal være med: Initialene til Jesusbarnet over skulderen, IC–XC, som er første og siste bokstav i den greske stavemåten for "Jesus Kristus". Det samme gjelder initialene til Maria: MHP–OV, som igjen er en forkorting for "Guds Mor".
Disse initialene skal alltid være med når disse personene er avbildet, sier hun. Og nå legger jeg merke til at Kristusinitialene på mitt lille Kretabilde mangler fullstendig! En annen detalj hun viser meg, er stjernene på Marias skulder og hodeplagg. Disse symboliserer hennes jomfrustand og understreker hennes opphøyde stilling som mor til et barn med Gud til far. Gud er ikke avbildet direkte i noe ikon. Her brukes i stedet symboler, som for eksempel en hånd som kommer inn i bildet ovenfra.

Frontalitet er viktig i utførelsen av bildet. Minst 2/3 av ansiktet og begge øynene skal vises. (Et unntak er bilder av Judas der han kysser Jesus i Getsemane!) Selv om fargebruken i bildet kan være rent dekorativ, vil fargene svært ofte også ha sin spesielle betydning. På en Kristusfigur, kledd i rødt og blått, vil for eksempel det røde symbolisere det jordnære og Kristi menneskelige natur, mens blåfargen viser til det himmelske og Kristi guddommelige natur. I andre sammenhenger kan rødfargen vise til nidkjærhet, det brennende eller renhet, mens den blå er uttrykk for det rasjonelle, fornuft eller distanse. Det er også av betydning hvordan figurene skal sitte eller stå, holde hender og fingre, om skikkelsene holder noe i hånden osv. Et særtrekk ved ikoner er også at hovedpersonen er påfallende stor i forhold til dem rundt seg; dette kalles hierarkisk perspektiv. Figurene er ikke tegnet anatomisk riktig, snarere stilistisk gjengitt. "Trekk som lang asketisk kropp, store øyne, smal nese og liten munn skal vise at personen tilhører en annen dimensjon", sier hun. Den russiske utførelsen skiller seg ut fra den greske, både i stil og fargelegging. Kort fortalt kan den minne om akvarellmaling, med lette, elegante figurer, mens den greske teknikken viser kraftigere konturer og kontraster og har mer tyngde i figurene.

Personer som er avbildet kan identifiseres ut fra klesdrakt, en gest eller etter såkalte attributter. Dette kan være noe personen holder i hånden; en bok, skriftruller, brev eller lignende, eller et redskap som er plassert i bildet. Apostelen Paulus, for eksempel, vet vi led martyrdøden ved halshogging.Derfor er hans attributt et sverd, skriver Solrunn Nes i den omtalte boken sin.

Er det kopiering av gamle bilder ikonmaleren bedriver?
"Ikonet er et sakralt uttrykk, der motivet er bestemt ut fra Skriften og kirkelig tradisjon. Fordi ikonet skal formidle kirkens offisielle, sanne lære, kan ikke kunstneren fritt la sine subjektive tolkninger komme fram. Det har en dogmatisk karakter som viser visuelt det kirken lærer verbalt", sier Nes. Likevel er det ikke en ren kopieringsprosess kunstneren utfører, derimot blir motivet gjenskapt etter en "kreativ dialog med modellen." Denne typen moderne ikonmalerier bærer preg av både samtid og tilbakeblikk, og klassifiseres som nybysantinisme, forteller hun. På en måte kan vi sammenligne kunstnerens utførelse med innøving av en tradisjonell feleslått: Musikerlærlingen øver for å bli så lik mesteren som mulig, for deretter å kunne frigjøre seg og gi melodi og framførelse sin egen nerve og sitt eget særpreg. Ikonmaleren utvikler også etter hvert sin egen palett og sin egen teknikk, og et øvet øye kan for eksempel se hvilken skoleretning kunsteren arbeider innenfor, eller endatil hvem kunstneren er.

Hva viser bildene?
Vi ser Kristus, Maria med Jesusbarnet, apostlene og evangelistene. Der er ikoner med engler, profeter og helgener, samt bilder som som viser til hendelser omtalt i Bibelen, for eksempel "Daniel i løvehulen". Vi har de såkalte festdagsikonene som viser til de største liturgiske kirkefestene, så som Jesu fødsel, korsfestelsen, himmelfarten osv. Et bestemt motiv kan igjen ha mange ulike uttrykk. Jeg ser på bildet av Maria og Jesusbarnet og får vite at små nyanser i bildet vil si oss hvilken Maria som er avbildet – i dette tilfellet er det "Den ømme Guds Mor". Vi ser intimiteten mellom mor og barn. Barnet her ser ut til å være å være lik alle andre småbarn som er avhengig av moren sin, og dette er uttrykt ved at guttens kinn ligger ømt inn mot morens. Begge har innadvendte blikk, "de hviler hos hverandre", sier Solrunn. Andre ikoner av Maria og Jesusbarnet kan ha en annen betydning, alt ut fra bestemte detaljer som er tegnet inn: Slik kan vi oppdage "Den lidende Guds mor", der Jesusbarnet ser mot en engel som bærer et kors, mens han griper om morens hånd med begge sine hender, som for å søke tilflukt. Marias ansiktsdrag er triste. "Guds Mor Platytera" som betyr den rommelige, viser Jesusbarnet i fanget til Maria, der hun sitter på en tronstol. "Den rommelige" viser til at Gud, som ikke verden kunne romme, fant et rom hos Maria den tiden hun var gravid. Derfor har heller ikke noe menneske stått så nær Gud som hun. Dernest kommer Døperen Johannes. Disse to, Maria og Johannes, er ofte avbildet på hver sin side av Kristus i en såkalt Deesis-gruppe (deesis betyr forbønn) der de går i forbønn for menneskeheten.


I tillegg til det vi kan lese av detaljer og symboler om hva bildet forestiller, vil det likevel alltid følge med en tekst som skal identifisere motivet."Ikonet er ikke ferdig før navnet på motivet er skrevet på", sier Solrunn. jeg skjønner etter hvert at jo mer vi kan tilegne oss av viten om denne kunsten og hvordan den utformes – i tillegg til også å huske litt fra Bibelens fortellinger – jo mer kan vi lese ut av det vi ser, og jo mer interessant blir bildet. Ikke bare er ikonene vakre å se på, de har også en historie å fortelle, ofte med både dramatikk og spenning, sorg og glede. Jeg tenker at dette må være billedkunstens svar på litteraturens dikt eller viser – å kunne komprimere en hel fortelling til få, men treffende detaljer og virkemidler.


Verdens sentrum?
Solrunn Nes har mye å fortelle, og interessen smitter over på tilhøreren – i dette tilfelle meg. Jeg oppdager at jeg ikke har fått notert så mye som jeg hadde ønsket; reisen til Bysants og ikonkunstnerne var for fascinerende til å høre på. – Det må være en opplevelse å ha en slik engasjert foreleser? Hun ler litt, og kommer med en uttalelse fra en av sine studenter, notert nederst på en forelesningsevaluering: "Hun synes å ha vanskelig å forstå at middelalderen ikke er verdens sentrum for oss alle!"

Når jeg går fra møtet med henne, er det med to ikonbilder under armen: Et lite, mørkt, innkjøpt på Kreta for noen år tilbake, og et nykjøpt, med polert gull og alle detaljene på rett plass. Og kunstnerens navn notert bak på bildet, denne gangen, slik skal det være.



Tilbake