|
Englene, som hadde prydet Saltdalskirkene
i hele jula, skulle tas ned igjen. Dette ble markert med en kulturkveld
i kirka, og i den forbindelse fikk bygda besøk av kunsthistorikeren
og ikonmaleren Solrunn Nes fra Bergen, som jeg var så heldig å
få møte.
Mitt kjennskap til ikoner og ikonkunsten er tilnærmet lik null,
og jeg følte meg så absolutt på gyngende grunn da jeg
dro av sted for å møte henne, medbrakt mitt eget ikon, kjøpt
på Kreta for noen år tilbake. Bildet forestiller Maria og
barnet, malt i duse farger på en liten treplate. Fint var det, syntes
jeg, kjøpt i en gullsmedbutikk for over sekshundre kroner, med
certifikat og plombering, nummerering og signering, et skikkelig lite
kunstverk, trodde jeg."Da e bra nok fø masseproduksjon te
turistar, men e eit hastverksarbeid med mange manglar sjå
te dømes her..." Dommen over det stakkars bildet mitt var
falt, og etter å ha hørt på henne en stund, skjønte
jeg etter hvert hvorfor! "Det er forresten mange av oss som møter
ikonet på en ferietur til Hellas eller til et land i Øst-Europa"
fortsetter hun, og forteller videre at også hun hadde sitt aller
første møte med ikoner i Hellas. Det er svært ofte
at "vanlige folk" ikke vet så mye om denne kunstformen,
hvor den kommer fra osv., men likevel føler mange seg tiltrukket
av et slikt bilde og tar det med i kofferten hjem.
Solrunn Nes (41) vokste opp på Nes Gard mellom Norheimsund og Øystese
i Hardanger. Hun har bodd halve livet sitt i Bergen, der hun også
er utdannet kunsthistoriker med bysantinsk kunst som spesialområde.
Senere har hun fått opplæring i russisk ikonmaling i Finland,
og er også utdannet ikonmaler fra kunstakademiet i Athen. For sistnevnte
studium mottok hun gresk statsstipend. Hun har undervist, og er sensor
i kunsthistorie ved universitetet, men etter hvert er det ikonmalingen
som har dominert, siden hun debuterte i 1985. Nå har hun trefire
utstillinger i året, i inn- og utland, den siste utstillingen i
Oslo Domkirke omfattet eksempelvis 52 bilder. Hun reiser rundt og holder
foredrag om ikoner og middelalderkunst og tar imot utsmykkingsoppdrag.Blant
annet er det hun som har laget korutsmykningen i St Paul kirke i Bergen.
Bøker om emnet er det også blitt tid til.
Hvorfor akkurat ikonmaling?
Du er en jordnær gardjente fra en vestlandsfjord, ikke akkurat det
en forbinder med bysantinsk kunst og ikonbilder hvorfor nettopp
denne kunstformen! "Det er naturligvis mange uttrykksformer innen
kunsten. Jeg hadde lenge vært på leting etter et uttrykk for
skjønnhet - det vakre, sanne og gode knyttet til den kristne tro.
Jeg var klar over at en visuell kunstform var det aktuelle for meg
det som øyet ser, i motsetning til for eksempel musikk, som er
beregnet for øret. Jeg møtte ikonet i Hellas, og opplevde
at det berørte meg på et dypere plan: Det rene og direkte
formspråket, enkelt og raffinert på en gang. Ikonet har en
indre kraft. Det formidler ro, samtidig som det lokker fram en lengsel
hos den som ser på. Jeg hadde funnet det rette uttrykket for meg."
Med kunsthistorisk utdannelse, og etter hvert som utøvende kunstner,
kom Solrunn Nes til å se på arbeidet sitt også som brobygging
mellom de forskjellige kirkesamfunn. Med luthersk bakgrunn konverterte
hun til katolisismen i 1987, en for henne naturlig utvikling.
Hvor oppstod ikonkunsten, og hva betyr navnet?
I sin bok "Mysteriets formspråk"forteller Solrunn Nes
at det hele startet i Konstantinopel, byen som ble grunnlagt av Konstantin
den Store i år 330 og ble hovedstad i det bysantinske keiserriket.
Byen, som også ble kalt "det andre Roma", var på
den tiden både det politiske og kirkelige sentrum i riket. På
midten av 1400-tallet ble den invadert av tyrkerne, og det ortodokse tyngdepunktet
flyttet til Moskva, "det tredje Roma". Russland fikk sin kristne
arv fra Bysans, etter at den russiske fyrst Vladimir hadde valgt den gresk-ortodokse
kristendommen som religion for sitt folk.
Bildene var en tid forbudt. Religiøse fanatikere var redde for
at en ikke skulle skjelne mellom tilbedelsen av det bildet forestilte
(Kristus) og selve bildet. Det ble strid, som endte opp med kirkemøtet
i Nikea år 787, der det ble bestemt at bildene skulle tillates
de skulle æres, men ikke dyrkes. Under den bysantinske billedstormen
ikonoklasmen ble mange uerstattelige kunstverk ødelagt
for all ettertid. Jøder og muslimer holder seg imidlertid fremdeles
til billedforbudet: Gud er fullkommen, og ingen kan danne et bilde av
Ham! Under reformasjonen blusset en lignende strid opp i Vesten. Luther
mente at bildene kunne være til pryd i kirkene, mens Calvin mente
det var avgudsdyrkelse og ville forby det.
På 17-1800-tallet kom sterke innslag fra vestlig kunst inn i ikonmaleriet,
og kunstformen ble sentimentalisert. I 1950-årene bidro grekeren
Kontoglou til at all utvendig staffasje ble skrellet av, og ikonkunsten
kunne igjen få tilbake sin opprinnelige karakter.
Selve ordet ikon kommer av det greske eikon som betyr bilde. All
ortodoks kunst er omfattet av dette ikonbegrepet, for eksempel fresker
og relieffer, bokilluminasjoner, broderier osv. Men på norsk forbinder
vi ordet med et maleri innenfor den ortodokse tradisjonen: malt med eggtemperafarger
(emulsjon av eggeplomme, vann, eddik og fargepulver) på en preparert
treplate.
Framstillingen
Selve framstillingsteknikken av et ikon på tradisjonell, bysantinsk
vis er en omstendelig og tidkrevende prosess som tar i bruk flere håndverksteknikker,
svært kort fortalt slik: Det brukes treplate, ofte bøk eller
eik, og bildeflaten freses ned i platen. Kanten rundt vil til slutt danne
rammen rundt bildet. Flaten får strøk med hudlim og trekkes
med tynn bomullsduk. Nye limstrøk, pussing og renskjæring
før kritt og titanhvitt påføres, åtte til ti
ganger. Selve motivet strekes så opp, og bakgrunnen klargjøres
med flere strøk bolus (leire og basalt). Deretter følger
sliping og polering før påføring av 22 karat bladgull;
en hel prosess i seg selv. Etter at bakgrunnen er ferdig, skal selve motivet
fargelegges.
Solrunn hamstrer fargepulver på reiser til utlandet, der utvalget
er bedre, og der hun henter ny inspirasjon. Å finne fram til riktige
og nye fargeblandinger er en kontinuerlig prosess, sier hun. Hun viser
meg er bilde hun har malt som viser Maria med Jesusbarnet
malt i klare farger med lysende, polert gull rundt, Det er en feiltagelse
får jeg vite, å tro at ikoner skal være mørke,
litt dystre og "gamle" å se til. Fjerner du støv
og smuss fra riktig gamle bilder, kommer de klare, lyse fargene fram.
Kunstneren ville selvfølgelig ikke legge så mye arbeud i
det å påføre farger og gull, for så å dempe
det hele ned igjen! Gullet skal forresten symbolisere det guddommelige
lyset, det uskapte, og bidrar til at bildet kan virke selvlysende. Det
understreker at bildene har en utenomjordisk karakter som får motivet
til å skinne, uten å bli opplyst av en tenkt, ytre lyskilde,
sier Solrunn. Derfor finner du heller ikke slagskygger i et ikonbilde.
Symboler, perspektiv, attributter
Jeg ser på et bilde hun har malt, og hun viser meg en annen viktig
detalj som skal være med: Initialene til Jesusbarnet over skulderen,
ICXC, som er første og siste bokstav i den greske stavemåten
for "Jesus Kristus". Det samme gjelder initialene til Maria:
MHPOV, som igjen er en forkorting for "Guds Mor".
Disse initialene skal alltid være med når disse personene
er avbildet, sier hun. Og nå legger jeg merke til at Kristusinitialene
på mitt lille Kretabilde mangler fullstendig! En annen detalj hun
viser meg, er stjernene på Marias skulder og hodeplagg. Disse symboliserer
hennes jomfrustand og understreker hennes opphøyde stilling som
mor til et barn med Gud til far. Gud er ikke avbildet direkte i noe ikon.
Her brukes i stedet symboler, som for eksempel en hånd som kommer
inn i bildet ovenfra.
Frontalitet er viktig i utførelsen av bildet. Minst 2/3 av ansiktet
og begge øynene skal vises. (Et unntak er bilder av Judas der han
kysser Jesus i Getsemane!) Selv om fargebruken i bildet kan være
rent dekorativ, vil fargene svært ofte også ha sin spesielle
betydning. På en Kristusfigur, kledd i rødt og blått,
vil for eksempel det røde symbolisere det jordnære og Kristi
menneskelige natur, mens blåfargen viser til det himmelske og Kristi
guddommelige natur. I andre sammenhenger kan rødfargen vise til
nidkjærhet, det brennende eller renhet, mens den blå er uttrykk
for det rasjonelle, fornuft eller distanse. Det er også av betydning
hvordan figurene skal sitte eller stå, holde hender og fingre, om
skikkelsene holder noe i hånden osv. Et særtrekk ved ikoner
er også at hovedpersonen er påfallende stor i forhold til
dem rundt seg; dette kalles hierarkisk perspektiv. Figurene er
ikke tegnet anatomisk riktig, snarere stilistisk gjengitt. "Trekk
som lang asketisk kropp, store øyne, smal nese og liten munn skal
vise at personen tilhører en annen dimensjon", sier hun. Den
russiske utførelsen skiller seg ut fra den greske, både i
stil og fargelegging. Kort fortalt kan den minne om akvarellmaling, med
lette, elegante figurer, mens den greske teknikken viser kraftigere konturer
og kontraster og har mer tyngde i figurene.
Personer som er avbildet kan identifiseres ut fra klesdrakt, en gest eller
etter såkalte attributter. Dette kan være noe personen
holder i hånden; en bok, skriftruller, brev eller lignende, eller
et redskap som er plassert i bildet. Apostelen Paulus, for eksempel, vet
vi led martyrdøden ved halshogging.Derfor er hans attributt et
sverd, skriver Solrunn Nes i den omtalte boken sin.
Er det kopiering av gamle bilder ikonmaleren bedriver?
"Ikonet er et sakralt uttrykk, der motivet er bestemt
ut fra Skriften og kirkelig tradisjon. Fordi ikonet skal formidle kirkens
offisielle, sanne lære, kan ikke kunstneren fritt la sine subjektive
tolkninger komme fram. Det har en dogmatisk karakter som viser visuelt
det kirken lærer verbalt", sier Nes. Likevel er det ikke en
ren kopieringsprosess kunstneren utfører, derimot blir motivet
gjenskapt etter en "kreativ dialog med modellen." Denne typen
moderne ikonmalerier bærer preg av både samtid og tilbakeblikk,
og klassifiseres som nybysantinisme, forteller hun. På en
måte kan vi sammenligne kunstnerens utførelse med innøving
av en tradisjonell feleslått: Musikerlærlingen øver
for å bli så lik mesteren som mulig, for deretter å
kunne frigjøre seg og gi melodi og framførelse sin egen
nerve og sitt eget særpreg. Ikonmaleren utvikler også etter
hvert sin egen palett og sin egen teknikk, og et øvet øye
kan for eksempel se hvilken skoleretning kunsteren arbeider innenfor,
eller endatil hvem kunstneren er.
Hva viser bildene?
Vi ser Kristus, Maria med Jesusbarnet, apostlene og evangelistene. Der
er ikoner med engler, profeter og helgener, samt bilder som som viser
til hendelser omtalt i Bibelen, for eksempel "Daniel i løvehulen".
Vi har de såkalte festdagsikonene som viser til de største
liturgiske kirkefestene, så som Jesu fødsel, korsfestelsen,
himmelfarten osv. Et bestemt motiv kan igjen ha mange ulike uttrykk. Jeg
ser på bildet av Maria og Jesusbarnet og får vite at små
nyanser i bildet vil si oss hvilken Maria som er avbildet i dette
tilfellet er det "Den ømme Guds Mor". Vi ser intimiteten
mellom mor og barn. Barnet her ser ut til å være å være
lik alle andre småbarn som er avhengig av moren sin, og dette er
uttrykt ved at guttens kinn ligger ømt inn mot morens. Begge har
innadvendte blikk, "de hviler hos hverandre", sier Solrunn.
Andre ikoner av Maria og Jesusbarnet kan ha en annen betydning, alt ut
fra bestemte detaljer som er tegnet inn: Slik kan vi oppdage "Den
lidende Guds mor", der Jesusbarnet ser mot en engel som bærer
et kors, mens han griper om morens hånd med begge sine hender, som
for å søke tilflukt. Marias ansiktsdrag er triste. "Guds
Mor Platytera" som betyr den rommelige, viser Jesusbarnet
i fanget til Maria, der hun sitter på en tronstol. "Den rommelige"
viser til at Gud, som ikke verden kunne romme, fant et rom hos Maria den
tiden hun var gravid. Derfor har heller ikke noe menneske stått
så nær Gud som hun. Dernest kommer Døperen Johannes.
Disse to, Maria og Johannes, er ofte avbildet på hver sin side av
Kristus i en såkalt Deesis-gruppe (deesis betyr forbønn)
der de går i forbønn for menneskeheten.
I tillegg til det vi kan lese av detaljer og symboler om hva bildet forestiller,
vil det likevel alltid følge med en tekst som skal identifisere motivet."Ikonet
er ikke ferdig før navnet på motivet er skrevet på",
sier Solrunn. jeg skjønner etter hvert at jo mer vi kan tilegne oss
av viten om denne kunsten og hvordan den utformes i tillegg til også
å huske litt fra Bibelens fortellinger jo mer kan vi lese ut
av det vi ser, og jo mer interessant blir bildet. Ikke bare er ikonene vakre
å se på, de har også en historie å fortelle, ofte
med både dramatikk og spenning, sorg og glede. Jeg tenker at dette
må være billedkunstens svar på litteraturens dikt eller
viser å kunne komprimere en hel fortelling til få, men
treffende detaljer og virkemidler.
Verdens sentrum?
Solrunn Nes har mye å fortelle, og interessen smitter over på
tilhøreren i dette tilfelle meg. Jeg oppdager at jeg ikke
har fått notert så mye som jeg hadde ønsket; reisen
til Bysants og ikonkunstnerne var for fascinerende til å høre
på. Det må være en opplevelse å ha en slik
engasjert foreleser? Hun ler litt, og kommer med en uttalelse fra en av
sine studenter, notert nederst på en forelesningsevaluering: "Hun
synes å ha vanskelig å forstå at middelalderen ikke
er verdens sentrum for oss alle!"
Når jeg går fra møtet med henne, er det med to ikonbilder
under armen: Et lite, mørkt, innkjøpt på Kreta for
noen år tilbake, og et nykjøpt, med polert gull og alle detaljene
på rett plass. Og kunstnerens navn notert bak på bildet, denne
gangen, slik skal det være.
|