BOK
Jan Rantrud
Vårt Land, 4. februar 1999
Vinduer mot himmelen

Det har vært sagt med stor rett at den mest avgjørende enkelthendelse i den kristne kirkens historie etter apostlenes dager var det andre Nikea-konsil år 787. Det første Nikea-konsil år 325 hadde berget kirkens bekjennelse til den inkarnerte Gud, det andre berget tilbedelsen. I mellomtiden hadde ikonoklasmen – ødeleggelsen av de hellige bilder– rast som en ildebrann over kristedommens helligdommer og skapt død og fordervelse overalt hvor den for fram. Ødeleggelsestrangen hadde næring fra flere kilder, først og fremst den fasjonable nyplatonske oppfatningen av materie og kropp som noe ondt og mindreverdig og av en gud som var altfor eterisk åndelig til å kunne representeres gjennom noe fysisk på jorden. Islam – den nye religionen fra sør med sin uttalte forakt for troen på en inkarnert Gud og hans bilde på jorden var også noe som stadig blåste til ilden.

Så kirken har måttet kjempe mot både filosofer, profeter, keisere og soldater for å berge ikonene og derigjennom tilbedelsen av den Gud som hadde åpenbart sitt bilde på denne jord og blant den menneskehet som var skapt i hans bilde. Den endelige seier ble ikke stadfestet før i 843, men da hadde kirken berget en bekjennelse som for alltid avslører den gudsfornektende splittelsen melllom ånd og materie, sjel og kropp, menneske og natur som ingenting annet enn falskneri og vranglære.

I en tid da altfor mange bare forbinder ikoner med besynderlige figurer på en dataskjerm, er det viktig å minne om hva kirkens ikoner virkelig er: vinduer mot himmelen og det guddommelige. Ikke bilder som skal ligne noe, men symboler som skal binde sammen evigheten og tiden, himmelen og jorden, mennesket og Gud. Den skapte verdens virkelighet er alltid tredimensjonal, mens ikonene er, slik bokstavene i et skrift, todimensjonale og symbolbærende.

Ikonene er et sted for tilbedelse. De viser i seg selv egentlig ingen ting, for formspråkets regler gjør de avbildede personene ugjenkjennelige som historisk beskrivbare, og perspektivet er bevisst motsatt av slik et bilde skal bygges opp. Hele hensikten med det er å vise til at den sanne guddommelige virkeligheten – tilbedelsens retning og mål befinner seg bak ikonet og lyser gjennom det som gjennom et vindu. Derfor samles perspektivlinjene hos tilbederen og åpner øyne og hjerte for uendelig- og evigheten.

Solrunn Nes er en av våre aller fremste ikonkunstnere. Hennes siste bok heter "Mysteriets formspråk" og er et praktverk av de sjeldne. Den har et åttitalls fargereproduksjoner av hennes egne ikoner og en glitrende god innføring i ikonenes form, bruk og funksjon i tilbedelsen. Hennes stil er den tradisjonelle bysantinske og russiske, for selv om ikoner har sin opprinnelse i en enhetlig kirke og er hele kirkens eiendom, så er det østkirkene som har bevart og holdt i live selve kunsten å lage dem.

Boken er noe man bør bruke tid på, selv om den med sine vel hundre sider er fort gjennomlest. Enhver leser vil sikkert finne sine egne favoritter i billedspråkets rikdom. Denne anmelderen har stoppet opp for Gerasimos og Løven. Et ikon i den klare og livfulle russiske stilen som formidler et glimt av paradisets forlatte virkelighet på denne jord, og en åpenbaring av håpet om den nye jords gjenopprettede liv.

  GERASIMOS OG LØVEN formidler et glimt av paradisets forlatte virkelighet på denne jord, og en åpenbaring av håpet om den nye jords gjenopprettede liv.