 |
Det har vært sagt med stor rett at den mest avgjørende enkelthendelse
i den kristne kirkens historie etter apostlenes dager var det andre Nikea-konsil
år 787. Det første Nikea-konsil år 325 hadde berget
kirkens bekjennelse til den inkarnerte Gud, det andre berget tilbedelsen.
I mellomtiden hadde ikonoklasmen ødeleggelsen av de hellige
bilder rast som en ildebrann over kristedommens helligdommer og
skapt død og fordervelse overalt hvor den for fram. Ødeleggelsestrangen
hadde næring fra flere kilder, først og fremst den fasjonable
nyplatonske oppfatningen av materie og kropp som noe ondt og mindreverdig
og av en gud som var altfor eterisk åndelig til å kunne representeres
gjennom noe fysisk på jorden. Islam den nye religionen fra
sør med sin uttalte forakt for troen på en inkarnert Gud
og hans bilde på jorden var også noe som stadig blåste
til ilden.
Så kirken har måttet kjempe mot både filosofer, profeter,
keisere og soldater for å berge ikonene og derigjennom tilbedelsen
av den Gud som hadde åpenbart sitt bilde på denne jord og
blant den menneskehet som var skapt i hans bilde. Den endelige seier ble
ikke stadfestet før i 843, men da hadde kirken berget en bekjennelse
som for alltid avslører den gudsfornektende splittelsen melllom
ånd og materie, sjel og kropp, menneske og natur som ingenting annet
enn falskneri og vranglære.
I en tid da altfor mange bare forbinder ikoner med besynderlige figurer
på en dataskjerm, er det viktig å minne om hva kirkens ikoner
virkelig er: vinduer mot himmelen og det guddommelige. Ikke bilder som
skal ligne noe, men symboler som skal binde sammen evigheten og tiden,
himmelen og jorden, mennesket og Gud. Den skapte verdens virkelighet er
alltid tredimensjonal, mens ikonene er, slik bokstavene i et skrift, todimensjonale
og symbolbærende.
Ikonene er et sted for tilbedelse. De viser i seg selv egentlig ingen
ting, for formspråkets regler gjør de avbildede personene
ugjenkjennelige som historisk beskrivbare, og perspektivet er bevisst
motsatt av slik et bilde skal bygges opp. Hele hensikten med det er å
vise til at den sanne guddommelige virkeligheten tilbedelsens retning
og mål befinner seg bak ikonet og lyser gjennom det som gjennom
et vindu. Derfor samles perspektivlinjene hos tilbederen og åpner
øyne og hjerte for uendelig- og evigheten.
Solrunn Nes er en av våre aller fremste ikonkunstnere. Hennes siste
bok heter "Mysteriets formspråk" og er et praktverk av
de sjeldne. Den har et åttitalls fargereproduksjoner av hennes egne
ikoner og en glitrende god innføring i ikonenes form, bruk og funksjon
i tilbedelsen. Hennes stil er den tradisjonelle bysantinske og russiske,
for selv om ikoner har sin opprinnelse i en enhetlig kirke og er hele
kirkens eiendom, så er det østkirkene som har bevart og holdt
i live selve kunsten å lage dem.
Boken er noe man bør bruke tid på, selv om den med sine vel
hundre sider er fort gjennomlest. Enhver leser vil sikkert finne sine
egne favoritter i billedspråkets rikdom. Denne anmelderen har stoppet
opp for Gerasimos og Løven. Et ikon i den klare og livfulle russiske
stilen som formidler et glimt av paradisets forlatte virkelighet på
denne jord, og en åpenbaring av håpet om den nye jords gjenopprettede
liv.
|