IKONER
Hellige bilder

Av Nelly Malmanger
KUNST FOR ALLE, Nr. 5/6 1999
Benevnelsen ikon kommer av det greske eikon som betyr bilde.
Ettersom eikon på gresk har en generell betydning for bilde,
kaller grekerne ikoner for "hellige bilder".
All ortodoks kunst, uansett medium, er omfattet av ikonbegrepet;
veggfaste utsmykninger som mosaikker og fresker, relieff i tre,
metall eller elfenben, bokilluminasjoner, broderi og arbeider i emalje.
På norsk forbinder vi begrepet ikon med et maleri innenfor
den ortodokse tradisjonen, malt med eggtemperafarge på en treplate.

HISTORISK BAKGRUNN
Kristendommen bygger på troen om at Gud ble menneske gjennom Jesus Kristus. Det er 2000 år siden denne hendelsen som også ble opphavet til vår tidsregning. Betegnelsen inkarnasjon kommer av det latinske carna som betyr kjøtt. det at gud ikledte seg kjøtt og blod og dermed ble sansbar, er selve kronargumentet for ikonkunsten. Det usynlige og ubeskrivelige kunne beskrives.

Det var i det bysantinske keiserriket med Konstantinopel som politisk og kirkelig sentrum at ikonkunsten vokste frem. Konstantinopel ble grunnlagt i år 330 av Konstantin den Store, den første kristne keiseren i Romerriket. Da tyrkerne la under seg Konstantinopel i 1453, ble ortodoksiens hovedsete flyttet til Moskva. Russland hadde fått sin kristne arv fra Bysants i 988. I boken "Mysteriets formspråk" refererer forfatteren Solrunn Nes til Nestorkrøniken når hun beskriver bakgrunnen for at fyrst Vladimir av Kiev i år 988 valgte nettopp den gresk-ortodokse kristendommen som samlende religion for sitt folk ut fra rapporter om hvor vakre gudstjenester grekerne feiret. "Utsendingane kom tilbake med inntrykk frå ulike trusretningar. men etter å ha vore til stades under ei gudsteneste i Hagia Sofia i Konstantinopel, vart dei overvelda og utbraur: Vi visste ikkje om vi var i himmelen eller på jorda. Ein slik herlegdom og venleik finst ikkje nokon stad på jorda, vi kan ikkje skildra det. Vi visste berre at der er Gud midt blant menneska."

IKONETS FUNKSJON
Solrunn Nes er kunsthistoriker med bysantinsk kunst som spesialområde. Hun tok hovedfag på ikoner og er utdannet ikonmaler fra Kunstakademiet i Athen. Vi møtte henne i Bergen der hun bor og har sitt verksted.

- Hvilken funksjon har ikonene?
- I den ortodokse tradisjonen sidestilles ordene og bildet. Ikonenen har en liturgisk funksjon og er en integrert del av gudstjenestelivet i den ortodokse kirken. Kirkerommet er gjennomdekorert med monumentale fresker og mosaikken både i kuppelen, i hvelvingene og på veggene. Ikonostasen, en billedvegg som skiller mellom koret og skipet, er dekket med mange rader av nøye utarbeidede motiver. Dette liturgiske rommet, understreker Solrunn Nes, åpenbarer en overjordisk realitet som blir aktualisert gjennom den liturgiske feiringen. Kirkerommet blir som et tredimensjonalt ikon.

- Blant ortodokse kristne har ikonet også funksjon som andaktsbilde?
- I ortodokse hjem er det vanlig å ha et "vakkert hjørne" det husets ikon er plassert. Ikonet er en påminnelse om det det fremstiller og gjør det nærværende. Ettersom nettopp det å være til stede er et sentralt trekk ved det guddommelige, er frontalitet og blikkontakt viktige særtrekk ved ikonets formspråk. Ansiktet er sjelden fremstilt i profil og øynene er store og uttrykksfulle, mens resten av figuren er skjematisk og stilisert.

Denne symbolbruken kommer klarest frem i nærportrett av Kristus og Jomfru Maria, samt i ikoner som fremstiller helgener. Ikonmaleriet har altså ikke som mål å fremstille menneskekroppen anatomisk riktig. heller ikke kulissene fremstilles naturalistisk; bygninger og objekter kan ofte ses fra flere vinkler samtidig.

Andre særtrekk ved ikonmaleriets formspråk er "det omvendte perspektivet" som går ut på å gjengi det fjerneste størst og det nærmeste tilsvarende forminsket, slik at det gir illusjoner om et uendelig rom bakenfor motivet. Ved hjelp av det såkalt "hierarkiske perspektivet" blir hovedpersonene i motivet fremstilt uforholdsmesssig store mens de mindre viktige aktørene fremstilles små uansett hvor de måtte befinne seg i bildet.
- Hvilken symbolverdi har gullet og de ulike fargene i ikonmaleriet?
- Gull symboliserer Guds uskapte lys. Dette lyset kaster ikke skygger, fordi Gud selv er lys. I motsetning til det skapte lys som har den egenskapen at det belyser en gjenstand som igjen kaster skygge. Noen farger har også spesiell symbolverdi. Kristus "Pantokrator" - Allherskeren - er vanligvis kledt i rød kjole og blå kappe som viser til hans menneskelige og guddommelige natur. En farge som brunt viser til det jordiske. Hvitt står for lys og brukes ofte på Jesus. Gud Faders hjelp eller inngrep blir symbolisert ved en hånd som kommer inn i bildet ovenifra, og guddommelige åpenbaringer uttrykkes i form av sirkler som sender ut lysstråler.

- Når begynte man å fremstille ikoner?
- Inkarnasjonen, det at Gud iførte seg kjøtt og blod - og dermed ble sansbar - gjorde det mulig å fremstille en avglans av der guddommelige. Ikonet er et symbol som viser til en realitet bortenfor billedflaten.

Det finnes flere legender om hvordan det første ikonet ble til. En av disse legendene forteller om Veronika, en av kvinnene som fulgte Jesus på lidelsesferden med korset. Hun syntes synd på ham, og da hun tørket svetten fra pannen hans, ble avtrykket av Jesu ansikt preget inn i det hvite tøystykket. Fortellingen om den spedalske kong Abgar av Edessa som levde samtidig med Jesus og som ble leget ved hjelp av et avtrykk av Jesu ansikt på en duk, er en annen kjent legende. På gresk heter duk "mandylin", og dette ordet blir brukt som tittel på ikoner der Kristi ansikt er fremstilt på en duk.På disse motivene ser man ofte inskripsjonen "Det ikke av hender skapte ikon".

- Men når ble det første menneskeskapte ikonet laget?
- Det blir bortimot ren gjetning. De eldste bevarte ikonene stammer fra 500- eller 600-tallet. Blant forgjengerne for ikonkunsten finner vi hellenistisk kunst og katakombemaleriene.

- Det har i de senere år vært en økende interesse for ikoner – også her hjemme. Hva kan ikonet bety for det moderne menneske?
- Ikonkunsten appellerer på grunn av sine åndelige og estetiske egenskaper. De vekker en lengsel hos betrakteren. Behovet for en kontemplativ kunst ser ut til å være stadig voksende. Når ikonkunsten blir oppfattet som aktuell nettopp i vår tid, er det ikke minst på grunn av den kontemplative kvaliteten. Ortodoks ikonografi har en form som inngir ro og fordypning.

- Du skriver i din bok Mysteriets formspråk: "Ikonet er eit sakralt objekt der forma er til for å bera innhaldet. Og innhaldet er bestemt av Den heilage Skrifta og Den kyrkjelege Tradisjonen. Difor ber arbeidsprosessen meir preg av disiplin enn av inspirasjon."
- Er du som ikonkunstner et redskap for kirken? Er det å male et ikon en religiøs eller en kunstnerisk handling?
- Å male et ikon er også formidling av et trosinnhold. den håndverksmessige siden ved denne kunstneriske virksomheten kan ikke løsrives fra den religiøse. Tilsammen utgjør de en helhet. En ikonmaler kan ikke henfalle til subjektive og tilfeldige tolkninger av det kristne budskapet.

ARBEIDSPROSESSEN
Ikonmalingsteknikken er en omstendelig og tidkrevende prosess. Underlaget er i de aller fleste tilfeller en treplate, selv om andre materialer forekommer.Selve malerprosessen kan først ta til etter at platen er nøye preparert. Den må være tørr og stødig, uten kvister og sprekker. Til et større bilde limes flere sammen for å hindre at platen senere bøyer seg.

Treplaten grunnes i flere strøk med en gipslignende masse for å oppnå et jevnt og passelig absorberende underlag. Motivet blir tegnet rett på eller det brukes kalkerpapir. Motivene i ikonmaleriet kan sammenfattes i fire hovedgrupper: Kristus-skikkelsen, Maria Guds Mor, festdagsikonene og helgenfremstillinger. Man arbeider fra bakgrunnen mot fremgrunnen..

FORGYLLINGSTEKNIKKEN
Bakgrunnen kan males eller forgylles. Det finnes flere ulike forgyllingsteknikker. Den eldste og mest krevende metoden for påføring av bladgullet gjør det mulig å polere overflaten og dermed gjenopplive glansen.

Ifølge århundrelange konvensjoner skal ikonmaling utføres i eggtempera. Fargepigmentene blir blandet med et bindemiddel som er satt sammen av eggeplomme, vann og eddik og resultatet blir halvtransparente farger. Det arbeides systematisk fra lyst til mørkt, fra bakgrunn til forgrunn og fra flater til modellering og på føring av detaljer. Deretter blir konturene og høylyslinjene plasserte. Ikonet er ikke ferdig før det har fått sin inskripsjon i form av forbokstavene til den avbildede eller navnet på motivet. Bildet er dermed stemplet som et hellig bilde. Inskripsjonen identifiserer motivet og understreker likestillingen mellom ordet og bildet i den ortodokse tradisjonen.

Det er ikke vanlig å signere ikoner. For å identifisere maleren er en signatur på baksiden en mye brukt løsning.

 

      Tilbake Neste