INTERVJU
Malte krusifiks til egen kirke
Av Sissel Hamre Dagsland
Bergens Tidende, 26. april 1991

Et nytt, stort krusifiks på dominerende plass i koret i St. Paul kirke fanger blikk og
oppmerksomhet fra alle deler av kirkerommet. Korsets gull skinner mot kirkeinteriørets
lette hvite og grå toner, rødt og blått spiller mot fargene i glassmaleriene på begge sider.
Kristus på korset har åpne øyne og ser på betrakteren, mildt og nærverande,
selv om blodet strømmer fra såret i siden og blir fanget opp i kalken av Maria.
På den andre siden står Johannes, den disippelen Jesus elsket.

Dette er den seirende Kristus, snarere enn den lidende. Når han ser på oss til tross for såret, opphever det vår tidsforståelse og vi kan oppleve samtidighet. Blodet i kalken knytter motivet direkte til nattverden. Dersom dette åndelege aspektet er ivaretatt så er krusifikset blitt slik jeg ønsket det. Hvordan det fungerer for menigheten opptar meg mer enn hvordan det er som kunstverk, sier Solrunn Nes, som har malt krusifikset på oppdrag fra sin egen menighet,som hun har tilhørt i fire år. Hun vet det er kunstnerens lodd å ta avskjed med sine verk, men er glad for at hun fortsatt skal få leve med krusifikset i St. Paul kirke.
Solrunn Nes har markert seg som ikonmaler i østlig, bysantinsk tradisjon, og har hatt flere utstillinger i Bergen av sine ikoner. Det var ikke et ikonpreget krusifiks som sådan St. Paul menighet ønsket seg, men et som kan virke inspirert av italiensk kunst i det 12. århundre. – På den tiden var det sterke bysantinske strømninger i vestlig kirkekunst. Det var en nærmere sammenheng mellom datidens romanske kunst og den bysantinske, enn mellom den romanske og senere vestlige strømninger som gotikken. Så denne perioden passer for meg, som nok har det bysantinske mer i hendene, sier Solrunn Nes.
Hun opplever det som positivt å arbeide utfra et klart og bevisst utformet oppdrag, både tematisk og formmessig. Symbolet med Maria og kalken knytter også krusifikset klart til glassmaleriene på begge sider, på den ene siden Kristus som holder kalken og på den annen side et gammeltestamentlig motstykke, kong Melkisedek. Når oppdraget har vært så klart, henger det sammen med menighetens kunsthistorikere som har vært med på å utforme det, diskutere det underveis, og forklare det for menigheten – nemlig Henrik von Achen og Gunnar Danbolt. Danbolt tolket det for menigheten da det ble presentert og innviet under messen sist søndag.
Solrunn Nes fikk oppdraget sist høst, og hadde god tid til å tenke og lage skisser da hun satt med brukket bein, etter å ha falt da hun var med på å male galleriet i kirken på dugnad! Arbeidet med å male det foregikk i Birgittahjemmet fra midten av desember til midten av april. Det nye for henne ved dette oppdraget var dimensjonen, men den var også en skikkelig utfordring. 2,80 x 2,10 meter måler det, og veier godt over 100 kilo. Solrunn Nes berømmer den polske vaktmesteren Mieczyslaw Dembowiak, som har snekret, gjort grunnarbeidet og hengt opp krusifikset – det syns hun er litt av en bragd.
– Krusifikset har fått en begeistret mottagelse i menigheten; reaksjonene på det har vært entydig positive, sier soknepresten i St. Paul menighet, Bernt Eidsvik. Han framhever at det fungerer slik menigheten ønsker, som en hjelp til å be, og er et godt blikkfang som leder synet til koret.
Solrunn Nes’ krusifiks erstatter Weidemann-krusifikset som har hengt i koret siden midten av 1970-årene. – Det var divergerende synspunkter på det krusifikset, og enkelte hadde klare reservasjoner. Man var klar over dets kunstneriske kvaliteter, men mange hadde den innvending at det ikkje hjalp dem å be. Weidemann-krsuifikset får nå en fremtredende plass i inngangspartiet i vår nye skole, sier sokneprest Eidsvik.