ARTIKKEL
Henrik v. Achen
April 1991
Krusifikset i St. Paul kirke, Bergen

St. Paul kirke har fått et nytt, stort krusifiks. Det er kirkerommets viktigste utsmykning, synlig for alle på en dominerende plass i koret, så det kan være rimelig å gi en liten innføring i nettopp vårt krusifiks. Ulike typer formidler budskapet med litt forskjellige tyngdepunkter. Måten et krusifiks er utformet på, forteller oss med andre ord noe om hva man ville si med nettopp denne utforming. Først og fremst formidler ethvert krusifiks en bestemt lære om hvem Kristus er, altså en kristologi, og derfor også noe om hvem vi mottar i kommunionen, altså en nattverdteologi.

Vårt nye krusifiks er av en type som vi finner i italiensk kunst i det 12. århundre. Det bærer helt åpenbart preg av den bysantinske strømning som påvirket italiensk kunst på dette tidspunkt. Det er utført av ikonmaleren Solrunn Nes som selv tilhører St. Paul menighet. Komitéen har valgt nettopp denne italienske type av flere grunner. Utgangs-punktet skulle være vår kirkes vesteuropeiske røtter. Vi ønsket ikke et ikonkrusifiks, men nettopp et verk som tilhørte den vesteuropeiske tradisjonen som er vår. På den annen side har den bysantinske påvirkning i høyere grad gjort det mulig for kunstneren å arbeide innenfor en bestemt type, uten at det blir en kopi i den vanlige betydning av ordet. Krusifikset har sine italienske forbilder, men fremstår likevel som et eget verk som man ikke finner make til noe sted i kunsthistorien. Det italienske, og typens plassering i tid, spiller også sammen med kirkebygningen selv, som nettopp er av en italiensk type med visse romanske innslag.

En annen grunn til å ta utgangspunkt i en italiensk-bysantinsk tradisjon, hører sammen med dens fargeintensitet. Vi ønsket et sterkt koloristisk midtpunkt i koret, som kontrast til de lette grå og hvite toner ellers i rommet. Likevel er fargene holdt i et enekelt skjema: gull, blått og rødt. Det viktigste er imidlertid at vi i dette krusifikset står overfor en Kristus som preges av enkelhet og verdighet. Han ser på oss. Figuren henger ikke på korset i dramatisk lidelse, men synes nesten å “sveve” foran korset, med utbredte armer. Vi finner i Kristi ansikt en ro, en saktmodighet – og en menneskelighet som kommer oss i møte. Men altså også et blikk. Jesus har før vendt seg og sett på noen. Det var Peter, Kirkens klippe, han som fornektet sin mester. Da Peter møter dette blikket, går han ut og gråter bitterlig (Luk 22, 61). Ikke minst her ved avslutningen av fastetiden, er det meningsfylt å huske at vi som Kristi Kirke lever under Kristi blikk. Også vi svikter, også vi fornekter. Hva er fastetiden annet enn en tid for å gråte over seg selv? Hver messe innleder vi med å bekjenne våre synder. Kristi blikk frå korset minner oss om dette.

Det dreier seg altså om den levende Gud. Krusifikset viser oss det som skjer i messen, nemlig at den oppstandne Herre så å si for et øyeblikk stiger ned og meddeler seg selv til sitt folk i brødet og vinen. Messeofferet er en anamnese, dvs. at Kirken sakramentalt minnes Jesu korsoffer på en slik måte at offeret virkelig atter en gang blir nærværende og virksomt for oss, men uten at det gjentas. Jesus døde på korset én gang for alle. Derfor fremstilles Kristus ikke med den barske realisme fra Golgata, men vi skuer på korset den Herre som, opphøyet fra jorden, vil drage alle mennesker til seg (Joh 12, 32). Det er Han som blir, og forblir, nærværende i nattverd-elementene, og Ham mottar vi i kommunionen. Krusifikset beskriver ikke en bestemt historisk begivenhet, men forteller oss hva som skjer i messen. I messen takker vi for Guds vilje til å frelse oss, fylt av takknemlighet for Hans uendelige kjærlighet, som i korsofferet fikk sitt helt enestående uttrykk. Derfor taler vi om messen som eukaristi, takksigelse.

Likevel rommer krusifikset også erindringen om disse timene på Golgata. Vi har for oss en kalvariegruppe, et motiv med meget lange tradisjoner i kirkekunsten. Gruppen består av Den korsfestede flankert av hans mor, Maria, og den disippelen han elsket, Johannes. Disse to representerer henholdsvis Kirken og alle mennesker. Og vi husker Johannesevangeliets beretning, hvor Jesus fra korset sier til Maria med henblikk på Johannes: “Kvinne, se din sønn”, og til Johannes: “Se, din mor”. Dermed etablerte Jesus et forhold mellom Kirken og menneskene, et forhold preget av den kjærlighet han selv er tegnet på.

Maria holder frem kalken for å fange opp Jesu blod. Dette motiv er valgt for uttrykkelig å knytte krusifikset til det som skjer i hver messe på alteret, nemlig at vin og brød blir til Herrens legeme og blod, nettopp ved ihukommelsen av korsofferet. Vi har som menighet del i frukten av dette offer, og blir ett i Kristus gjennom denne delaktighet, gjennom fellesskapet, dvs. i kommunionen. Maria med kalken symboliserer altså Kirken, som opp gjennom tidene i messen formidler korsofferets strålende virkelighet til nye generasjoner. Dermed får krusifikset en ny betydning, hvis vi ser litt nøyere på dets plassering. Det henger nemlig mellom de to glassmaleriene i koret. Og hva forestiller de? Til høyre Kristus som holder kalken, Den nye pakts yppersteprest og konge, og til venstre Melkisedek, Den gamle pakts yppersteprest og konge, som bar frem brød og vin og dermed foregrep Den nye pakts offerelementer. Å fremstille en nytestamentlig begivenhet og dens gammeltestamentlige motstykke, er en meget gammel kateketisk teknikk for å vise hvordan GT foregriper og varsler det som skulle nå sin fylde i NT. Mellom glassmalerienes presentasjoner av nattverden i et GT- og NT-perspektiv, presenterer krusifikset oss for Kirken, nettopp Kristi mystiske legeme, det nye Guds folk, et kongelig presteskap (1 Pet 2, 9). Med sine motiver introduserer krusifikset således et tidsperspektiv som også omfatter oss i det 20. århundre: “Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende” (Matt 28, 20).